I en vakker hage,
I tidlig fordums tid,
Fantes det en kvinne,
Som skapte evig strid.

Kjent som fristerinne
Og ikke særlig from,
Gudinne eller skjøge?
Er det det strides om.

Da Eva, som hun kaltes,
Fikk høre om et tre
Som gav en evig visdom,
Da løp hun for å se.

I moteriktig antrekk,
I dag kalt 'Evas drakt',
Så hun det, og glemte
At Gud, han hadde sagt:

"Pass deg, Eva kjære,
For kunnskap, det er makt.
Du ser, det gjør no' med oss,
Så se opp, vær på vakt."

Hvem kan ønske mere
Enn et kunnskapstre?
Gud kunne bare våge
Å hugge det til ved.

Eva tok et eple
Ned fra treets gren,
Men kjente noe smyge
Rundt sitt venstre ben.

Det var en pytonslange
Som smilte bredt og sa:
"Som andre kvinner etter deg,
Ta det du vil ha.

Et lite 'tygg-tygg' bare,
Du - mer enn president,
Diktator eller dronning,"
Tanken gjorde Eva tent.

Eva, ja, hun slo til,
Spiste eplet i en fei.
Og hvis hun ikke hadde,
Ja, da hadde jeg!

Adam, han kom ruslende,
Og Eva sa til ham:
"Spis av dette eplet!"
Adam anerkjente: "Nam!"

Gud gløttet ned fra oven,
Raste mot sitt skaperverk:
"Du skuffer, Eva lille!
Trodde du var mere sterk!"

Men Eva svarte trassig:
"Så mangt jeg ikke vet!
Og så tar du det fra meg,
Som en hem'lighet?!

Jeg vil lære mere
Om språk og om fysikk,
Jeg vil ha flere epler
Enn det ene som jeg fikk!

Jeg vil vite alt om
Det som er å vite,
Historie og religion,
Det treet - alt for lite!"

Men Adam og hans Eva
Ble kastet like ut
Fra Edens hage, som av
En freidig skattefut.

Kunnskapstreet sto der,
Siden urørt, vel,
Bortsett fra de eplene
Som Guden spiste selv.

Eva lever videre,
Uklok, men hun vet
Å si oss fristerinner:
"Sky uvitenhet."

Og Evas døtre spiste
Siden fem om dagen,
Nøt epler som et minne
Om fordums tid, i hagen.